– Språket er min nøkkel, smiler Hani Ayoub som vi møter på Blå Kors i Kristiansand. Her møter han opp flere ganger i uka for å lære, og lære bort norsk. Hver dag går han, og konen, Hala på den obligatoriske norskundervisningen på Kongsgård skolesenter. Men han er ikke tilfreds med bare dette tilbudet. Derfor har han og konen meldt seg som frivillige hos Blå Kors. Hani forteller ivrig at Blå Kors er et sted han både får lære og gjøre noe meningsfullt med hverdagen sin.
![]( "IMG_7905")
Hani på Blå Kors Frivillighetssentral i Posebyen
Båtflyktning
Det er vanskelig å forestille seg at den blide og kraftige mannen som sitter i en dyp stol på Frivillighetssentralen en gang, for ikke så lenge siden, har vært liten og redd i en falleferdig båt på vei fra Egypt til Italia. For tre år siden satt han og sønnen sammen med over 200 andre flyktninger, livredde i en falleferdig båt over Middelhavet. Før de var kommet i land i Italia, falt båten fra hverandre, og passasjerene ble reddet i land av Italienske kystvakter. Hani Ayoub kom til Norge fra Syria som 54-åring, sammen med sønnen sin, Mazeu for tre år siden. Mannen som sitter foran meg på Blå Kors har en tydelig tilstedeværelse og et ansikt som hyppig skifter fra alvorlig til smilende.
Prosjektdirektør
I Syria jobbet han som sivilingeniør og prosjektdirektør i over 30 år. Nå står han på bar bakke. Men ønsket om ingeniørjobb lever fortsatt. Nå er planen hans å en dag kunne søke forkurs til sivilingeniør-studiet i Norge.
Ikke ung flyktning
– Hva tenker du, som er 57 år gammel og har opplevd så mye, om å måtte skape deg et nytt liv nå?
– For de som kommer til Norge som unge flyktninger, er det lettere å tilpasse seg et nytt samfunn. Er du en av de som kommer til et nytt land som fjorten eller femten åring, kan du lære deg å leve, og bli voksen i takt med norske ungdommer, sier han.
I motsetningen til mange av flyktningene fra Syria, som er unge menn, med det meste av livet foran seg, er Hani godt voksen, gift og har tre barn i voksen alder. Det sammen gjelder også kona Hala.
Hani sier situasjonen hans kan sammenlignes med et tre.
– Et voksent tre kan ikke like lett trekkes opp fra jorden den er vant til, og bare plantes et annet sted. På samme måte er det vanskeligere for oss som har vært ingeniører mer enn halve livet å gjøre noe annet, sier han.
Ikke renholdjobb
Han er tydelig på at han aldri kunne godtatt en jobb som for eksempel renholder.
Kroppen hans hadde ikke tålt det i en alder av 57 år.
– Ikke stoltheten heller, legger han til, mens han peker poengterende ut i luften.
Først og fremst, skal han konsentrere seg om norsk-opplæringen.
Språkinnsats
Han er fast bestemt på at han igjen skal kunne titulere seg som ingeniør. Men for å oppnå det, må han først sikre seg gode norskkunnskaper, deretter venter et forkurs før han kan begynne på selve utdannelsen. Men selv om han er 57 år, er han ikke bekymret for at planen kan bli vanskelig å gjennomføre. Akkurat nå bruker han tid og krefter på å perfeksjonere sin norsk. I tillegg til daglig-norsk, er det hovedsakelig fagspråket han må lære seg, i et yrke han kjenner til punkt og prikke.
Både han og konen er frivillige i Blå Kors. Her deltar de blant annet på et lavterskeltilbud for innvandrere, «Kulturell fritid», som tilbyr både leksehjelp og sosialt samvær, samt andre aktiviteter arrangert av organisasjonen.
– Jeg finner mening i det livet jeg lever her i Kristiansand. Med min innsats kan jeg bety en forskjell for folk. Den gjensidige interessen blant de som hjelper og de som tar i mot hjelp, er det som gir meg glede i hverdagen, smiler Hani med kaffekoppen.
Rettferdig behandling
Hani har tro på at han vil bli rettferdig behandlet i det norske samfunnet, både når det gjelder utdanning og senere arbeid. Så langt har han positiv erfaring med norske systemer. Han forbinder det med det første møtet han og sønnen hadde med myndighetene, da de ankom Gardemoen for første gang. Det var en fengselscelle som utgjorde første natten i Norge, og ikke et hotellrom, som de først hadde forventet.
–Men ingen av politimennene slo oss, understreker han.
Falske fluktpass
Hani og sønnen brukte falske pass for å flykte fra Syria. Samtidig hadde de ekte pass med seg. Begge disse la de fram for de norske politifolkene.
– Vi ble trodd og forstått av norsk politi. Jeg forstod at Norge er et rettferdig samfunn, sier han.
Troen på at Norge er et rettferdig samfunn, er noe av det som gir han motivasjon til å jobbe hardt med å lære seg språket. I tillegg gjør han det klart at alt avhenger av om man er glad i livet.
– Du må like livet, og gjøre ting i hverdagen som er meningsfullt for deg, smiler han og fortsetter:
– Det handler også om vilje. Vilje til å tilpasse seg, på tross av at man kanskje er et voksent tre, i fremmed jord.
